Benjamin Bringsås

På grunn av stram kommuneøkonomi har Porsgrunn kommune sett seg nødt til å avvikle to skoler for å redusere utgifter. Likevel er kommunen gavmild overfor årets TV-aksjon, der Flyktninghjelpen er mottaker. Flyktninghjelpen er ifølge min gransking knyttet til flere avsluttede reaksjonssaker om økonomisk mislighold enn noen annen bistandsorganisasjon i 2026. En rekke barn blir berørt av lengre skolevei fra forslaget som ble fremmet av Ap og vedtatt i samarbeid med Høyre og SV. Porsgrunns bevilgning på tre kroner per innbygger er den høyeste registrerte pengegaven per innbygger blant Norges 30 største kommuner. Porsgrunn er imidlertid ikke alene om å bevilge pengegaver i hundretusenklassen samtidig som de må kutte i kommunale utgifter. Tromsø, som nylig ble meldt inn i ROBEK etter flere år med økonomiske problemer, gir 100 142 kroner til Flyktninghjelpen. Tromsø har vært styrt av Ap gjennom tre valgperioder og partiet har påtatt seg ansvaret for at de ikke har fått kontroll på kommuneøkonomien i siste års omstillingsarbeid. Porsgrunn avvikler to skoler for å effektivisere. Tromsø er underlagt statlig kontroll og kutter utgifter og investeringer i millionklassen. Begge Ap-styrte kommunene fant likevel plass til pengegaver for TV-aksjonen og Jan Egelands Flyktninghjelpen. Saken blir særlig aktuell når mottakerorganisasjonen i samme år er knyttet til flest avsluttede reaksjonssaker om økonomisk mislighold i norsk bistand og den siste tiden har vært utsatt for underslag, tyverier, nepotisme, brudd på anskaffelsesregler og korrupsjon. Det er fortsatt en rekke kommende saker relatert til mitt granskingsarbeid av bistandspengene og NGOer. Følg meg for oppdateringer – og abonner gjerne på iNyheter for å hjelpe oss finansiere denne typen gravejournalistikk.

Også iNyheter-redaktør Helge Lurås har sett nærmere på den skattefinansierte subsidieringen av NGOer. Her tar han for seg omstridte Antirasistisk Senter, som selvuttalt driver med politisk påvirkningsarbeid. "Antirasistisk Senter (ARS) er registrert med rundt 64 millioner kroner i offentlige tildelinger og bevilgninger i perioden 2022–2026, viser en kartlegging utført av iNyheter. ... Samtidig har ARS vært involvert i flere kontroverser, særlig etter Hamas-angrepet mot Israel 7. oktober 2023." Det Mosaiske Trossamfund i Oslo og Det jødiske samfunn i Trondheim har brutt samarbeidet med Antirasistisk Senter. De mener organisasjonen har utviklet seg i en politisk retning som blant annet har påvirket markeringene til minne om nazistenes jødeforfølgelser. iNyheter har forelagt kritikken for ARS’ daglige leder Muhammad Umar Ashraf. Vi har ikke fått svar. Artikkelen er bak pluss. iNyheters granskingsarbeid er ressurskrevende og vi er en liten redaksjon. Abonnementer bidrar til å finansiere gravejournalistikken. Tegn deg gjerne opp dersom du setter pris på og kan hjelpe oss med å satse mer på denne typen saker.

Granskingsarbeidet fortsetter. I min siste sak har jeg sett nærmere på hvor de til nå totalt 281,5 millioner kronene innsamlet i NRKs TV-aksjon for Flyktninghjelpen kommer fra. Mange sitter kanskje med et inntrykk av at det er frivillig innsamlede kroner som nå sendes til Gaza, Sudan, Syria, Afghanistan, Tsjad og DR Kongo. Det er ikke helt riktig. Min siste kartlegging viser at offentlige myndigheter og offentlig kontrollerte selskaper står registrert med rundt 64 millioner kroner i pengegaver. Det utgjør nær hver fjerde innsamlede krone. Det er dermed midler som direkte eller indirekte omfatter folkets skattepenger som gis til NGOen knyttet til flere reaksjonssaker om økonomisk mislighold enn noen annen organisasjon for de ni første månedene av 2026. Misligholden omfatter underslag, tyverier, svindel, dokumentforfalskning, nepotisme, korrupsjon og brudd på anskaffelsesregler, deriblant i Venezuela og FN. Det er fortsatt en rekke saker under arbeid. Ikke bare Flyktninghjelpen, men også andre aktører settes under lupen i mitt granskingsarbeid på norske NGOer og bistandskronene. Følg meg gjerne, og enda bedre: abonnér på iNyheter.

NGOers forvaltning av bistandspengene: underslag, korrupsjon, tyverier og nepotisme. Mottakeren av NRKs TV-aksjonen for året troner topplisten for økonomisk mislighold for 2026, viser min gransking for iNyheter. I forrige sak skrev jeg om min gjennomgang av 23 kvartalsrapporter fra UD, som avdekket 15 misligholdssaker knyttet til Flyktninghjelpen siden 2021. Seks av sakene ble avsluttet i løpet av årets ni første måneder – mer enn noen andre NGOer. Nå forsvarer organisasjonen kontrollarbeidet. Jeg har forelagt Flyktninghjelpen flere kritiske spørsmål om funnene, organisasjonens kontrollrutiner, ledelsens ansvar og håndteringen av pengene fra årets TV-aksjon. – At det avdekkes misligholdssaker er et tegn på at vi gjør en grundig jobb i arbeidet med å bekjempe korrupsjon og mislighold, svarer assisterende generalsekretær Geir Olav Lisle. Samtidig svarer han ikke direkte på spørsmål om generalsekretær Jan Egelands og styrets ansvar, hvilke rutineendringer organisasjonen har utført, eller om sakene har fått konsekvenser for ledere og kontrollansvarlige. Første oppfølger i Flyktninghjelpen-saken er nå publisert. Link i kommentarfeltet. Husk også å følge meg – flere saker fra granskingen er under arbeid.

Den siste tiden har jeg gransket norske NGOers forvaltning av bistandsmidlene. Jeg har gått gjennom 23 kvartalsrapporter fra UD om økonomisk mislighold, som omfatter alt fra brudd på tilskuddsavtaler og mangelfull dokumentasjon til underslag, svindel og korrupsjon. I min første sak avdekket jeg at antallet nye varslingssaker i norsk bistand hadde økt med 31 prosent på bare ett år, samtidig som antallet avsluttede saker med grunnlag for reaksjon har sett en økning på nær 46 prosent. Nå har jeg sett nærmere på flere norske NGOer. Først ut i rekken er Flyktninghjelpen, som også er mottaker av TV-aksjonen 2026 fra NRK, der de har samlet inn 274 millioner kroner så langt. Organisasjonen topper listen for 2026s tre første kvartaler med seks tilfeller av økonomisk mislighold der myndighetene har funnet grunnlag for reaksjon. Det utgjør 11,8 prosent av samtlige 51 reaksjonssaker avsluttet fra januar til september. Gransking av rapporterte tilfeller tilbake til 2021 identifiserer totalt 15 tilfeller med grunnlag for reaksjon. Blant sakene er svindel, tyveri, rutineavvik, underslag, dokumentforfalskning, habilitetsbrudd, korrupsjon og nepotisme, samt penger som ikke kan gjøres rede for, deriblant knyttet til FN og Venezuela. Land som Nigeria, Etiopia, Afghanistan, Tanzania, DR Kongo, Mali, Honduras, Uganda og Den sentralafrikanske republikk er berørt. Saken er åpen hos iNyheter. Link i kommentarfeltet. Jeg har stilt Flyktninghjelpen en rekke kritiske spørsmål om misligholdssakene, kontrollrutinene, ledelsens ansvar og forvaltningen av de 274 millionene fra årets TV-aksjon. Svarene kommer i en egen sak. Stay tuned, husk å følge meg! Flere saker kommer.

Norsk bistandsforvaltning opplever en markant økning i registrerte varsler om mulige økonomiske misligheter, som omfatter alt fra mangelfull dokumentasjon til underslag og korrupsjon. En fersk gjennomgang av meg i iNyheter viser at Utenriksdepartementets sentrale kontrollenhet registrerte 152 nye varslingssaker i årets ni første måneder, mot 116 i tilsvarende periode i 2025. Det tilsvarer en økning på 31 prosent. Samtidig har antallet avsluttede saker med grunnlag for reaksjon steget fra 35 til 51, en økning på nær 46 prosent. Økningen skyldes ikke flere varsler om seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering. Det ble registrert 22 slike saker i begge periodene. Antallet øvrige varslingssaker økte derimot fra 94 til 130, tilsvarende 38,3 prosent. Ifølge UD gjelder de fleste av disse mistanke om økonomisk mislighold. Til sammen ble 153 saker avsluttet i årets ni første måneder, mot 96 i samme periode i fjor. Gjennomgangen viser også at 8,76 millioner kroner er tilbakeført etter økonomiske misligholdssaker hittil i år. Det er 12,4 prosent mindre enn i tilsvarende periode i 2025, til tross for at antallet registrerte varslingssaker har økt betydelig. Utviklingen skjer etter at Riksrevisjonen har rettet omfattende kritikk mot kontrollen med norsk bistand, deriblant vesentlige mangler i hvordan Utenriksdepartementet og Norad forebygger, avdekker og følger opp økonomiske misligheter. Et særlig interessant funn var at forvaltningen i liten grad hadde undersøkt hvorfor antallet innrapporterte mistanker om økonomiske misligheter var så lavt. Dermed kan den kraftige økningen i registrerte saker også være et tegn på at flere forhold nå kommer frem i lyset. Blant svakhetene Riksrevisjonen trakk frem var mangelfulle risikovurderinger, utilstrekkelig dokumentasjon og mangler ved kontrollen før bistandsmidler ble utbetalt. Halvannet år senere var mange av forbedringstiltakene fortsatt ikke gjennomført. I juli 2026 avdekket Norads egen internrevisjon at bare fire av 17 planlagte tiltak mot økonomisk mislighold og korrupsjon var fullført. Revisjonen viste blant annet manglende forankring på ledernivå, uklare ansvarsforhold og utilstrekkelig oversikt over hvor risikoen for økonomiske misligheter var størst.

Pressestøtten setter i system en selvforsterkende effekt der økte tilskudd gir rom for høyere driftskostnader og lønninger, svakere lønnsomhet og dermed stadig større behov for mer statlige penger. Dette er en kortversjon av den mer omfattende og grundigere artikkelen min som jeg heller anbefaler, dersom du er interessert i mediepolitikk. Link i kommentarfelt. I Medietilsynets nye rapport om medienes økonomiske utvikling kommer det frem at bare 30 av de 157 undersøkte avisene som mottok produksjonstilskudd hadde et positivt driftsresultat før pressestøtten ble regnet med. Det betyr at hele 81 prosent av de statlig støttede avisene ikke er bærekraftige uten skattebetalernes subsidiering. Til sammen har pressestøttede aviser et akkumulert driftsunderskudd på 1,66 milliarder kroner før statsstøtte fra 2021 til 2025. I den samme perioden mottok de rapporterende avisene produksjonstilskudd på til sammen drøyt to milliarder kroner. I praksis innebærer dette at skattebetalerne dekker mer enn hele det samlede driftsunderskuddet, samtidig som presset for kutt og effektivisering reduseres. Det er særlig de nasjonale, meningsbærende avisene som mottar store beløp. Seks av dem fikk alene hele 38,2 prosent av pressestøtten. Ingen av dem hadde et positivt driftsresultat før støtte. Etter støtte hadde derimot fem av de seks avisene overskudd før skatt. To av de som mottar mest, Klassekampen og Dagsavisen, er venstreorienterte etter egen beskrivelse, og Vårt Land og Dagen er kristne. Morgenbladet har en venstreliberal profil og Nationen har sterke politiske røtter som tidligere hovedorgan for Bondepartiet og Senterpartiet. Mange tror pressestøtten holder liv i lokalavisene, slik den er tiltenkt. At den skal opprettholde mangfoldig, bred journalistikk. Det er desverre ikke helt slik i praksis. I en gjennomgang av pressestøtten i 2024 avdekket jeg at fem av Norges største mediekonsern mottok til sammen hele 60,8 prosent av pressestøtten. Samtidig viste Medietilsynets eierskapsstatistikk at de tre største konsernene kontrollerte 73,4 prosent av det norske avisopplaget i 2022. Med de seks største konsernene inkludert økte andelen til 84 prosent. De fem er store, til dels multinasjonale mediekonsern, hvorav samtlige har forbindelser til storkapital, politiske miljøer og statlige institusjoner – og til hverandre gjennom et omfattende nettverk av eierskap, styreverv og ledelsesposisjoner. De største konsernene er altså de som får mest av pressestøtten. Videre, i en gjennomgang publisert i april skrev jeg om hvordan flere av de pressestøttede mediehusene med underskudd samtidig hadde hatt betydelig lønnsvekst: De verste eksemplene var Nidaros og Dagsavisen. Førstnevnte økt den gjennomsnittlige journalistlønnen med nær 174.000 kroner, eller over 28 prosent, fra 2021 til 2025. Dagsavisen hadde i samme periode økt gjennomsnittslønnen med rundt 138.000 kroner, tilsvarende nær 22 prosent. Lønnsøkningene fant altså sted i en periode der begge avisene gikk med underskudd og var avhengige av betydelige statlige tilskudd. Et særlig interessant funn i Medietilsynets rapport gjelder hvordan enkelte aviser tidligere har tilpasset seg økte tilskudd: da pressestøtten økte med 30 millioner økte de små avisene driftskostnader. Selve pressestøtteordningen har nemlig en innebygd økonomisk utfordring som sjelden eller aldri er omtalt i nasjonal presse. Den statlige støtten skal som hovedregel ikke overstige 40 prosent av en avis’ samlede driftskostnader. For aviser som allerede mottar maksimalt tilskudd etter denne begrensningen, kan kostnadskutt dermed føre til at deler av besparelsen spises opp av redusert pressestøtte. Regelverket har også en annen begrensning: Aviser som oppnår en gjennomsnittlig driftsmargin på over ti prosent gjennom tre år, inkludert pressestøtten, får tilskuddet redusert for å bringe lønnsomheten ned til denne grensen. Dermed oppstår et økonomisk paradoks: mens bedrifter i et vanlig marked belønnes for å redusere kostnadene og øke overskuddet, risikerer pressestøttede aviser å miste deler av statsstøtten dersom de blir for lønnsomme. Myndighetene har ved pressestøtten systematisert en insentivordning hvor skattebetalerne må finansiere et stadig økonomisk ineffektivt mediemarked der nå fire av fem ikke er bærekraftige uten enten statlige overføringer eller kutt som paradoksalt nok skader egen lønnsomhet. Til tross for den omfattende avhengigheten av offentlige tilskudd ønsker regjeringen å bruke enda mer penger på ordningen. I statsbudsjettet for 2027 foreslår Arbeiderparti-regjeringen å øke produksjonstilskuddet med ytterligere 30 millioner kroner. Regjeringen begrunner økningen med behovet for å sikre mediemangfoldet og gi særlig lokalavisene bedre økonomiske rammevilkår. Dermed oppstår en selvforsterkende sirkel: Staten øker pressestøtten for å bedre avisenes økonomi, men avisene tilpasser seg det høyere støttenivået ved å øke driftskostnader og journalistlønnen. Det svekker igjen den relative lønnsomheten, opprettholder underskuddene og gjør avisene enda mer avhengige av statlige overføringer – som igjen legger grunnlaget for nye krav om økt pressestøtte. Samtidig gjør regelverket det mindre lønnsomt å kutte kostnader, slik at systemet motvirker den effektiviseringen som kunne ha brutt avhengigheten. Pressestøtten fungerer som en avhengighetsspiral hvor mediene blir stadig mer underlagt de samme myndighetene bransjen skal utfordre.

På rett over ett år har Ap gått fra valgseier til velgerflukt. Bare drøyt halvparten av fjorårets Ap-velgere holder fast ved partiet. Samtidig henter Listhaug titusenvis fra både Ap og Høyre. Frp får hele 35,3 % på en ny måling fra Sentio, som er en fremgang på 3,1pp fra september. Ap går motsatt vei og faller hele 4,8 pp til 18,4 % – det svakeste resultatet siden desember 2024. Dermed er Frp nær dobbelt så stort som Ap på målingen. Frp er også større enn Ap og Høyre til sammen: partiet får hele 4,1pp mer enn de to styringspartiene samlet. Målingen slår dessuten en 20 år gammel rekord i Sentios måleserie, som startet i oktober 1997. Samtidig viser tallene at kun 55,8 % av dem som stemte Ap ved stortingsvalget i 2025 fortsatt oppgir partiet som sitt førstevalg. Til sammenligning har Frp en velgerlojalitet på hele 91,1 %. Frp har en netto tilførsel på rundt 77.000 velgere fra Ap siden stortingsvalget, med enda flere fra Høyre: en beregnet netto velgerlekkasje på rundt 82.000. Rekordmåling er heller ikke et isolert utslag. Allerede 2. oktober fikk partiet 35,1 % på InFacts måling med rundt tre ganger så stor respondentbase som standarden. Til tross Høyres slakke 12,8 %, er det flertall for blå-blå regjering: Frp hadde fått 68 representanter og Høyre 20. Samlet får de fire borgerlige partiene overveldende flertall med 96 mandater. Siste tall understreker betydelige velgerbevegelser siden stortingsvalget. Ap havnet på 28,0 %, mens Fremskrittspartiet endte på 23,8 %. Det betyr at Ap har falt 6,3 pp fra valgresultatet til dagens oktobergjennomsnitt, mens Frp har gått frem 9,3 pp. På litt over ett år har det dermed skjedd en samlet forskyvning på hele 15,6pp mellom de to partiene.

En betydelig andel av flyktninger som bosettes i distriktskommuner som tiltak for å spre "integreringsansvaret" på hele landet, ender opp med å flytte til mer sentrale byer – som utløser press på velferdstjenester og gir utfordring med integrering. Samtidig utløser bosetting av flyktninger store statlige tilskudd, og kommunene kan beholde eventuelle overskudd. Sammen setter bosettingspolitikken kommunene i en utfordrende skvis. Av 31.980 flyktninger som ble bosatt mellom 2014 og 2016, hadde 47 prosent forlatt bosettingskommunen innen 2026. I 107 kommuner hadde minst 80 prosent flyttet, hvorav de fleste av disse er blant landets minst sentrale kommuner. I 24 kommuner var fraflyttingen på hele 100 prosent. Ifølge lokalpolitikere iNyheter har snakket med, er mye av årsaken til at kommunen ønsker å ta inn flyktninger at de mottar betydelige ressurser for bosetting. Det ordinære integreringstilskuddet utgjør 811.700 kroner for en voksen flyktning, eller 860.200 kroner for en enslig voksen, med dagens satser – og betales over fem år. Kommunene kan dessuten motta ytterligere tilskudd, blant annet til norskopplæring og bosetting av enkelte grupper med særskilte behov. Pengene er i hovedsak ikke øremerket, og størrelsen på integreringstilskuddet avhenger ikke av hvor mye kommunen faktisk bruker på den enkelte flyktning. Det betyr at kommuner som lykkes med å få flyktninger raskt i arbeid, kan sitte igjen med penger. Ordningen gir dermed kommunene et systematisk økonomisk insentiv til å bosette flyktninger, noe både Regjeringen og IMDi selv fremhever. Det betyr imidlertid ikke at alle kommuner faktisk tjener penger på bosetting. En kartlegging av kommunenes kostnader i 2025 viste at integreringstilskuddet i gjennomsnitt dekket 96,7 prosent av utgiftene. Og dersom en flyktning flytter før femårsperioden er over, følger de resterende tilskuddene vedkommende til den nye kommunen. Samtidig er det særlig etter nettopp de første fem årene at den uønskede sekundærflyttingen skjer, ifølge regjeringen. Tallene viser at landets 209 distriktskommuner, som bare hadde 13 prosent av befolkningen, bosatte hele 26 prosent av flyktningene i perioden 2012–2023 – dobbelt så mange flyktninger som folketallet skulle tilsi. Tilsvarende andel var ti prosent i Sverige og 13 prosent i Danmark. Til sammenligning utgjorde flyktningene som ble bosatt i Oslo under én prosent av hovedstadens befolkning. En analyse utført av Telemarksforsking viser imidlertid at bosettingen i distriktene i liten grad har gitt varig befolkningsvekst. Spesielt Nord-Norge blir påvirket: over 90 prosent av flyktningene som ble bosatt i de minst sentrale kommunene hadde senere flyttet ut av landsdelen. Deriblant hadde mer enn fem av seks forlatt Nord-Norge i perioden 2000–2024. Samlet tegner tallene et bilde av en bosettingspolitikk der små distriktskommuner har tatt imot en uforholdsmessig stor andel av flyktningene, samtidig som kommunene selv melder at de har begrenset kapasitet til å integrere dem. Kommunene mottar betydelige statlige tilskudd for å ta imot flyktninger, men bosettingen fører ikke nødvendigvis til de økonomiske fordelene, den varige befolkningsveksten eller arbeidskraften distriktskommunene ønsker seg. I stedet viser både de ferske tallene og tidligere undersøkelser at svært mange flytter videre til mer sentrale strøk. Flere sentrale kommuner som opplever betydelig videreflytting av flyktninger som rømmer fra distriktskommunene de først ble bosatt i, får nå bosettingsstopp av av nye flyktninger som følge av utfordringer ved integrering. Det gjelder Fredrikstad, Sarpsborg og Halden. Førstnevnte har nylig vært mye i media etter at det ble kjent at 80 prosent av sosialstønadsbudsjettene gikk til innvandrere. Samlet viser tallene og flere ulike undersøkelser at flyktningspolitikken utfordrer både det uttalte målet om å styrke distriktene og å sikre fordelingen av integreringsansvar mellom norske kommuner. Når mange flyktninger samler seg i de samme sentrale områdene, kan det dessuten bidra til press på velferdstjenester, økt segregering, opphopning av levekårsproblemer og fremveksten av stadig mer isolerte innvandrermiljøer.