Bjørn Magne Slinde

Norges Bank setter opp renten for å redusere prisveksten. Samtidig har statsbudsjettet vokst med over 17 prosent i realverdi på fem år, med oljepengebruken omtrent like mye. Befolkningen blir bedt om å bremse mens staten fortsatt har foten på gassen. Dagens renteøkning er regningen fra Støres «trygge styring» og ekspansive storstatspolitikk. Artikkelen er omfattende og vil for noen oppleves innviklende, så her er en oppsummering med noen nøkkeltall og sentrale forklaringer som illustrerer utfordringen for dem som ikke ønsker 2000+ ord og full artikkel (som du finner i kommentarfeltet). Statsbudsjettet har vokst kraftig Finansdepartementets budsjettall for 2021 og 2026 viser en nominell økning på 671,5 milliarder kroner. Det tilsvarer en vekst på hele 43,6 prosent. Justert for KPI og omregnet til 2025-kroner tilsvarer det en realvekst på rundt 17,3 prosent. På bare fem år. Befolkningsveksten forklarer heller ikke utviklingen: Målt i 2025-kroner tilsvarer statsbudsjettets økning en realvekst per innbygger på om lag 12,4 prosent. Staten bruker rundt 42.000 kroner mer per innbygger i årlige utgifter enn i 2021, etter at både inflasjon og befolkningsvekst er tatt høyde for. Økningen i offentlige utgifter fordelt på antall sysselsatte tilsvarer en årlig "skatteregning" på hele 61.000 kroner. Siden år 2000 har statsbudsjettets samlede utgifter økt med rundt 148 prosent – etter at prisveksten er trukket fra. I samme periode har befolkningen økt med bare rundt 26 prosent. Og regningen må betales. Primært gjennom skatter og avgifter, eller gjennom stadig større overføringer fra Oljefondet. Utfordringen er at oljepengebruk er spesielt inflasjonsdrivende. Oljepengene fjerner budsjettbremsen – og øker inflasjon Oljekorrigert underskudd ligger nå på omtrent en fjerdedel av offentlige utgifter. Inflasjonsjustert oljepengebruk har økt med rundt 105 prosent på 10 år og er rundt 420 prosent høyere på 20 år. Når staten bruker disse pengene innenlands, skaper det kunstig, politisk styrt etterspørsel som ikke følger naturlige markedsmekanismer om effektiv allokering av ressurser. Dette er en betydelig årsak til den samlede inflasjonen er på omtrent 22,4 prosent fra 2021 til 2026. Oljepengene skaper en politisk utgiftskultur Når underskudd uansett kan fylles med oljepenger, svekkes insentivene til nøkternhet og prioritering: Dagens system premierer i langt større grad virksomheter for å argumentere for hvorfor de trenger mer penger enn for å dokumentere hvor de kan spare eller få mer igjen for hver krone. Riksrevisjonen slo i juni fast at myndighetenes arbeid med å sikre effektiv ressursbruk i offentlig sektor ikke er tilfredsstillende: Nær to tredjedeler av statlige virksomheter oppga at de i liten grad har insentiver til å fremme innsparings- og kuttforslag i budsjettprosessen. Tre av fire hadde de siste årene fremmet ett eller flere satsingsforslag, mens bare én av fem hadde fremmet forslag om innsparinger eller kutt. Riksrevisjonen peker også på at eksisterende ordninger kan bli videreført uten en reell vurdering av om pengene kunne vært brukt bedre et annet sted. Departementene mangler dessuten systematisk informasjon om sammenhengen mellom ressursbruk og resultater i staten. Norge må tråkke på nødbremsen IMF mener finanspolitikken bør flyttes over til en nøytral innretning for å bidra til lavere inflasjon, og anbefaler at nye utgifter i større grad finansieres gjennom kutt, omprioriteringer og effektivisering andre steder. Målet er at staten ikke skal motarbeide Norges Banks forsøk på å dempe etterspørselen og få ned prisveksten. I Perspektivmeldingen 2021 advarte Finansdepartementet: «Fremover vil det i større grad være nødvendig å finne inndekning for nye satsinger gjennom omprioriteringer og reduksjoner i andre utgifter» – «og ikke ved økt bruk av oljepenger». Årsaken var den aldrende befolkningen med flere pensjonister og større utgifter til pensjoner, helse og omsorg, samtidig som det fødes for få nordmenn og veksten i antall yrkesaktive avtar. Det fører til at en mindre andel av befolkningen er i jobb og betaler skatt. Færre skal betale mer for flere. Fem år senere har statsbudsjettets samlede utgifter økt med 17,3 prosent i realverdi, og oljepengebruken tilsvarende. Kursen kan vurderes ved valgurnene Alt dette i betrakting, faller det naturligvis i ekstremt dårlig smak at rentehevingen kommer ett år etter at Arbeiderpartiet brukte «rentekutt for alle» som hjertesak i valgkampen. Frp-leder Sylvi Listhaug mener at velgerne har blitt lurt. Også hun trekker frem veksten i offentlig pengebruk som en faktor som bidrar til rentepresset. Høyres Henrik Asheim retter lignende kritikk mot regjeringen ved å understreke at finanspolitikken påvirker handlingsrommet til Norges Bank. Også KrF og Venstre har ved jevne mellomrom kommunisert tilsvarende poenger. Så da er det på tide å holde de borgerlige på ordet. Først i 2029 ventes inflasjonen å være tilbake på målet på to prosent. Det betyr at konsekvensene av den økonomiske politikken vil følge oss helt frem til neste stortingsvalg. Velgerne får dermed flere år til å vurdere om utviklingen samsvarer med løftene som er gitt – og om kursen bør fortsette eller endres. Vi er langt forbi tiden der vi kan talltrikse oss til valgseier, men det er fortsatt ikke for sent å trykke på nødbremsen og å snu. Vanlige husholdninger blir bedt om å bremse. Staten har fortsatt foten på gassen. Det er på tide å si fra. Det er på tide å kutte.

Sylvi Listhaug får mer enn dobbelt så stor oppslutning som Ine Eriksen Søreide i en fersk statsministermåling. 27,3 % svarer at de foretrekker Frp-lederen som statsminister, mens bare 12,5 % peker på Høyre-lederen. Jonas Gahr Støre topper på sin side målingen med 31,9 %. Avstanden ned til Listhaug er dermed 4,6pp. Målt relativt har Støre rundt 17 % høyere oppslutning enn Listhaug som statsministerkandidat. Forskjellen er likevel ikke stor nok til at analysebyrået InFact mener man kan slå fast at Støre faktisk har et sikkert forsprang. Både Listhaug og Støre øker populariteten med 0,6pp fra forrige måling i august. Søreide ser derimot en nedgang fra 15,2 til 12,5 %. Også blant egne velgere står Høyre-lederen svakere enn de to største konkurrentene. Bare 75 % av Høyres velgere foretrekker Søreide som statsminister, mot 87 % av Frp-velgerne som foretrekker Listhaug og 84 % av Ap-velgerne som foretrekker Støre.

Statens reiseregler er tydelige på at tjenestereiser skal gjennomføres på den hurtigste, rimeligste og mest miljøvennlige måten. Kulturminister Lubna Jafferys flybilletter og hotellopphold i USA kostet likevel skattebetalerne 136.778 kroner. Ap-ministeren reiste på businessklasse med SAS og bodde på eksklusive hoteller, med flybilletter på til sammen 107.811 kroner og hotell til 28.967. Dermed har det gått ett år med inntektsskatt fra en arbeidstaker med årslønn på rundt 580 000 kroner for å betale Lubna Jafferys skattefinansierte USA-tur. I Miami bodde hun på strandhotellet Eden Roc Miami Beach med spa, flere bassenger og restauranter. I Boston var det The Colonnade, som blant annet har basseng på taket. Flere statlige virksomheter har de siste årene strammet inn bruken av businessklasse. Deriblant Skatteetaten og Norad. Kulturdepartementet reiser derimot fortsatt i sus og dus. KUD hevder på sin side at både flyreisene og hotelloppholdene var innenfor reglene for statlige tjenestereiser. De viser til at hoteller må tilfredsstille krav til blant annet sikkerhet, kommunikasjon og komfort innenfor en forsvarlig kostnadsramme.

Bare én av tre nordmenn vil melde Norge inn i EU, mens nei-sidens ledelse nesten har doblet seg det siste året Til tross for at sikkerhet, handel og europeisk samarbeid har fått en langt mer fremtredende plass i samfunnsdebatten de siste årene, ønsker bare 34 prosent fullt EU-medlemskap, mens nær halvparten sier nei. Så sent som i juni slo oppdragsgiver, EU-vennlige NHO, opp at oppslutningen om både EU og EØS hadde økt fra måneden før. Men månedlige utslag kan variere betydelig. Når tre målinger slås sammen, er hovedbildet langt mindre flatterende for ja-siden: Q2-tallene fra Ipsos’ månedlige undersøkelse for NHO, til sammen 3.000 intervjuer, etterlater lite rom for en fortelling om at Norge står på terskelen til medlemskap. Selv blant unge, som ofte fremstilles som den store EU-positive generasjonen, står ja-støtten bom stille. Blant personer mellom 18 og 29 år svarer 42 prosent at de ville stemt ja. 36 prosent ville stemt nei, mens 22 prosent ikke vet. Ja-siden leder, men det er ikke flertall for medlemskap. Nyheten er ikke at unge nå vil inn i EU, slik Poll of polls formet sin sak rundt. Nyheten er at de unge står stille, mens EU-motstanden øker i befolkningen samlet. Gjennom minst halvannet år har ja-støtten blant unge ligget stabilt på rundt 42–43 prosent. Samtidig går utviklingen i befolkningen samlet tydelig i motsatt retning: Nei-ledelsen har økt fra syv til 13 prosentpoeng på ett år – nesten en dobling. Videre viser Ipsos-tallene at det er blant velgerne til Venstre (52 vs 29), Høyre (51 vs 32), Arbeiderpartiet (45 vs 37) og Miljøpartiet De Grønne (44 vs 35) at Ja-siden leder. På motsatt side leder Nei-siden hos Rødt (66 vs 21), FrP (58 vs 27), SV (54 vs 26) og KrF (53 vs 31). Samtidig er EU-støtten sterkest i det urbane østlandet, Oslo og Akershus, mens motstanden tiltar vestover og nordover. Oslo er det eneste fylket i undersøkelsen der flere svarer ja enn nei. 42 prosent av hovedstadens innbyggere ville stemt for medlemskap, mens 38 prosent ville stemt imot. Selv i landets mest EU-positive fylke er det altså ikke et flertall for medlemskap. Kjønnsforskjellene er også store, men ikke helt på den måten man kanskje skulle tro. Blant menn svarer 39 prosent ja, 47 prosent nei og 14 prosent vet ikke. Blant kvinner svarer kun 28 prosent ja, mens 46 prosent sier nei og hele 25 prosent er usikre. Kvinner er altså ikke mer tilbøyelige enn menn til å si nei. Forskjellen ligger i at menn langt oftere har tatt stilling. Kvinner sier elleve prosentpoeng sjeldnere ja – og elleve prosentpoeng oftere at de ikke vet. Dermed sitter hele én av fire kvinner på gjerdet. Samlet tegner tallene et klart bilde: Bare én av tre vil inn i EU, mens nei-siden har styrket ledelsen betydelig det siste året. Ja-siden står sterkest blant unge, velgere i sentrum og i Oslo-området, men heller ikke her finnes det noe bredt flertall for medlemskap. Fortellingen om at Norge sakte, men sikkert beveger seg mot EU, får dermed liten støtte i håndfast data. De unge står på stedet hvil, store og stadig større deler av landet sier tydelig nei – og blant dem som allerede har tatt stilling, er det fortsatt et solid flertall mot norsk EU-medlemskap.

Når folk mister tilliten til mediene, forklares det ofte med polarisering, desinformasjon eller lav medieforståelse. Men ferske rapporter om norske medier peker i en annen retning: Tillitskrisen handler om et oppgjør mot elitisme. Først viste Årets Medieundersøkelse at journaliststanden er langt rødere, grønnere og mer urbane enn folket. De røde partiene Ap, SV, Rødt og MDG måles til mer enn 70 % blant journalistene, som er over 30pp mer enn i befolkningen. Mer oppsiktsvekkende er den urbane, verdiliberale og progressive klimaaksen SV, MDG og Venstre, som samlet måles til hele 33,8 % blant journalister. Det mest interessante funnet er imidlertid fraværet av det jeg betegner som den systemkritiske høyresiden: velgere og miljøer som er skeptiske til institusjonsmakt, elitisme, sentralisering, konformitet, nasjonal- og overnasjonal formynderi. Nettopp de miljøene mediene uforholdsmessig omtaler, analyserer og dekker i negativ kontekst. Andre-partiene måles til 0, men også FrP er på 5,5x lavere blant journalister. Når disse miljøene er nær utradert i redaksjonene, blir de beskrevet utenfra. Dette er hvorfor klima, identitet, mangfold, aktivisme og verdipolitiske skiller får en annen tyngde i mediene. Deretter kom Fritt Ord-rapporten «Befolkningens syn på ytrings- og informasjonsfrihet 2025», som viste at dette ikke bare er noe ytterliggående mediekritikere innbiller seg: Et flertall av befolkningen mener at norske journalister farges av egne meninger og favoriserer meningsfeller. Over halvparten mener at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem selv, og bare 41 % mener norske medier dekker hele bredden av politiske meninger i samfunnet. Rapporten trekker særlig frem utfordringer i ytringsklimaet knyttet til saker som innvandring, klima, kristenkonservative verdier og høyreorientert økonomisk politikk – konfliktlinjene lengst fra den urbane, grønne og progressive journaliststanden. Skepsisen er størst på den systemkritiske høyresiden. På motsatt side er det venstresiden, som selv dominerer mediebildet, som også er dem som i minst grad mener journalister lar seg påvirke av egne politiske preferanser. Videre viser rapporten at unge menn mener alternative medier og podkaster får frem viktig informasjon som tradisjonelle medier ikke gir dem. Og blant stortingspartiene er andelen høyest hos Frp- og KrF-velgere (hhv. 45 og 47 %), kun slått av Andre-partiene (66 %). Også her viser funnene at de mest tillitstro til etablerte medier er velgersegmenter lengst unna den systemkritiske høyresiden. Så kom Reuters Digital News Report. Den viste at kun 53 % av nordmenn stoler på de fleste nyheter mesteparten av tiden. Når folk blir spurt om nyhetene de selv bruker, stiger tilliten til bare 63 %. Samtidig oppgir fire av ti at de ofte eller av og til unngår nyheter – en økning på 9 prosentpoeng fra året før. Samme mønster går igjen fra denne undersøkelsen som de to andre. Journalistene er betydelig rødere og grønnere enn dem de skal beskrive virkeligheten for, samtidig som stadig flere opplever at mediene farges av egne meninger, ikke dekker hele meningsbredden, og at folket derav mister tillit og kobler av – og søker seg alternativer. Og økende mistillit til mediene og økt oppslutning om partier som FrP er ikke to separate fenomener. De er uttrykk for samme underliggende bevegelse. Norske medieaktører er politisk er langt mer på linje med maktens verdier enn med dem som utfordrer den. Så når folket opplever at nyhetene filtreres gjennom et politisk portvokteri fra en presse som beskriver dem utenfra og ser ned på dem, blir tillitskrisen også et eliteoppgjør. Når NRK, Schibsted, MLB, Medietilsynet og myndigheter snakker om et «felles virkelighetsbilde» og «er påkoblet samfunnsutviklingen» av hensyn til demokrati og beredskap, hører ikke folket et åpent ideal i rasjonalitetens meningskrysspunkt – ideenes marked. De hører en venstrelenende medieelites krav om å slutte opp om en politisk vedtatt sannhet.

Bare 53 prosent av nordmenn sier de stoler på de fleste nyheter det meste av tiden. Samtidig oppgir fire av ti at de ofte eller av og til unngår nyheter – en økning på 9pp fra året før. Nå vil Medietilsynet undersøke hvorfor stadig flere kobler seg av nyhetsstrømmen. – Utviklingen gir grunn til bekymring. Dersom en økende del av befolkningen ikke holder seg oppdatert på nyheter jevnlig, risikerer vi å få en gruppe som ikke er påkoblet samfunnsutviklingen. Dette kan bli både et demokratisk problem og en beredskapsutfordring. Det sier Medietilsynet-direktør Mari Velsand, som peker på behovet for «motstandskraft mot informasjonspåvirkning». De skal derfor nå finne ut hvordan det kan ha seg at folk skyr unna hovedstrømsmedia – og hvilke alternativer de går til. Men tallene viser at utfordringen ikke bare handler om at folk «ikke følger med». Den viser også at tilliten til nyhetsmediene er lav. Bare 53 % svarer at de tror man kan stole på de fleste nyheter mesteparten av tiden. Når folk blir spurt om nyhetene de selv bruker, er tilliten fortsatt bare 63 %. Unge og personer med lav inntekt har lavere generell tillit til nyheter, mens høyresiden er klart mindre positiv til allmennkringkasting enn venstresiden. Profilen som peker seg ut, er dermed unge, personer med lav inntekt og velgere på høyresiden: De to første gruppene har lavere generell nyhetstillit, mens høyresiden er tydelig mer skeptisk til allmennkringkasting. Blant dem som vurderer allmennkringkasting negativt, er manglende uavhengighet det vanligste ankepunktet. 62 % i denne gruppen mener allmennkringkastere er påvirket av politiske eller andre interesser. Underkanten halvparten av dem peker på manglende meningsbredde eller pålitelighet. Skepsisen til norske hovedstrømsmedier handler dermed først og fremst om tillit, uavhengighet og meningsmangfold.